Å SITTE OG DINGLE..

Etter helgens lille pause/herjinger i "Tigerstaden" er det klart for ny dyst og ny uke på atelieret i vakre Telemark og Hydro Næringspark.

Bildene er tatt i anledning et hyggelig møte med min inspirerende venninne og produsent Linn Therese Amundsen og venn og samler av Løndals verker, Erlend Dale ;). Det er ingenting som å snuse på våren og vitaliteten som på taket utenfor atelieret mitt. I både gode og dårlige dager er veien kort og kjærkommen. Å sitte å dingle med bena på taket er noe som absolutt anbefales!

Nå har jeg gjort unna dagens kontorarbeid. Iallefall nok til å gi meg ro nok i magen til å få malt litt igjen. Så nå er det å sette på lydbok med Karin Fossum(Helvetesilden) og forhåpentligvis lage god kunst. Ha en strålende mandag og god uke!!!!


SKJERPINGS..

Det følger et visst ansvar for å drive blogg, selv i en til tider lettere bohemsk hverdag, så her følger en liten oppdatering. Ting begynner å tette seg til, og "direktør", Løndal må så helt klart bli litt mer strukturert. Malingen er lagt litt til side for å jobbe med diverse prosjekter. Noe som kanskje er like greit med tanke på fantastiske tre forskjellige typer betennelser bare i malearmen. Da må nok det nyeste arbeidet mitt bli stående en stund fremover. Det er hittil mitt største arbeidet, på hele 200cmx180cm. Deilig å jobbe i store format hvor man kan herje ekstra mye med flatene. Verre blir det selvfølgelig for kroppen. Så nå får hodet gjøre jobben en tid fremover.

Arbeidet blir lagt ut i farge når det er ferdig :)

Arbeidet blir lagt ut i farge når det er ferdig :)

I går sendte jeg ut bestillinger fra det nyeste opplaget med Randi Kristin Mossing og mine  giclèetrykk. Jeg leverte også både giclèetrykk og grafikk til Buskerud Kunstsenter i Drammen, så nå er det bare å ta seg en tur og se nærmere for den som vil og er i nærheten. Galleri Osebro får også et lite utvalg i dag, så nå kan det være lurt å sikre seg. I ettermiddag har jeg også et møte i Porsgrunn med dyktige Catrine Orr Danielsen, fra firmaet Co ORR dinate for gode tips og råd rundt produksjonen og forestillingen, En Passant. Gleder meg stort til gjensyn og inspirasjon på Cafè K. Avslutter så dagen med MR for mulig skadebegrensning i malearmen på Curato. Skulle noen ha lyst til å sitte på til Porsgrunn og overta giringen i dag, så er det bare å hive seg med ;)

M

 

 

 

NÅR VI FØRST ER I GANG..

Noen dager må bare feires og deles.  Et startbudsjett falt på plass, og jeg har blitt booket til utstillinger ved Haugesund billedgalleri/Haugesund kunstmuseum og Nord-Trøndelag kunstmuseum for 2016. Nå gjelder det å få tid til å male snart. Før det må bare noen få brikker til på plass..

I dag kom også første artikkel rundt "En Passant" i Magasinet KUNST, så nå er det bare å halse videre. Ps! Så glad så glad. Nå kan verden bare komme!!

SLIPP, OG LITT JULESTEMNING!


Da er helgen over, med flott selskap for spesielt inviterte innen næring og kultur på Notodden Hotell. Vi tok et dypdykk i Telemarks kullinariske skatter, og mesket oss med alt fra ølsmaking av Telemarks Svart Juleøl, til rakefisk med lefse, lammestek, gratenger, og carpaccio av elg. Mmm.. I den sammenheng lånte jeg ut et knippe bilder til en utsmykning på hotellet. Utsmykningen kommer til å henge i en knapp uke i forbindelse med lørdagens arrangement og julemarkedet neste helg. Her er det fullt mulig til å slenge innom for en nærmere titt. De helt nyeste giclèetrykkene er det også mulig å få en liten førpremiere på.

Felespiller, treskjærer og rosemaler,John Bondal

Felespiller, treskjærer og rosemaler,John Bondal

Forventninger til gildet med Asbjørn Sauro fra Smak av Telemark.

Forventninger til gildet med Asbjørn Sauro fra Smak av Telemark.

Ølsmaking med Telemarksbryggeriet

Ølsmaking med Telemarksbryggeriet

De samme trykkene blir også sendt inn til Oslo og skal være på plass i det nyåpnede galleriet, Galleri Laszka i Frydenlundsgate 17 på Sankthanshaugen i løpet av morgendagen,. Galleri Laszka vil være det første galleriet som får trykkene i Oslo, Det er fire motiver, med et eksklusivt opplag på kun 50 stk. hver, så jeg oppfordrer til å ta seg en tur til galleriet nå før jul og fylle julestrømpen ;)!

BURGUNDER  |  NUMMERERT OG SIGNERT OPPLAG PÅ KUN 50 STK  |   KR. 1-200,-

BURGUNDER  |  NUMMERERT OG SIGNERT OPPLAG PÅ KUN 50 STK  |   KR. 1-200,-

ENDELIG!!!

 

 

E N   P A S S A N T

 

 

 

I 2014 gikk poet, Randi Kristin Mossing, og billedkunster, Merete Løndal inn i et eksklusivt samarbeid om å lage et opplag av reproduksjoner/giclèetrykk.

Opplaget består av utvalgte malerier fra serien, En Passant, samtidsskildringen om finanskrisen, og poesi laget til forestillingen med samme navn.


Motivene er trykket i et begrenset opplag på 50 stk. og signert.

Trykkene er i størrelsen, 38x30cm.

 

 

 

 

 

 

  

Randi Kristin Mossing        Merete Løndal

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

/Vi går inn og ut av flatene for å forsvinne i byen. For å forsvinne i noe annet/

FRA BØLGESKVULP TIL EN MULIG LOCATION...

Da er jeg tilbake på plass igjen i mitt vakre men akk så kalde Norge, etter fantastiske dager med sol, cava og bølgeskvulp på Teneriff med en vel så fantastisk venninne som "medsammensvoren" og reisefølge denne gangen ;).  Med en terrasse med havet på nær sagt alle kanter og en himmelseng som skapt for meg, ble det mang en natt under en stjerneklar himmel. Å la verden være verden for en stakket stund til man var klar for dyst igjen kjentes riktig. Noen bilder ble det også, så nå får vi se om det er noe som kan brukes for fremtidige motiver, på tross av et litt lavere tempo enn ellers.

 

 

Nå har jeg hatt to inspirerende første jobbedager med både maling og møter, og nye prosjekter er i anmarsj. I går hadde jeg et svært så hyggelig møte med representanter for Norsk Industriarbeidermuseum for å se på mulighetene for Vemork på Rjukan som mulig location for innspilling av pilot, og den første forestillingen i turnèen, En Passant. Det er verdt å nevne at Norsk Industriarbeidermuseum forøvrig er sentral i Notodden og Rjukan`s søknad om verdensarvstatus på UNESCO`s verdensarvliste. Et fantastisk bygg, så ladet med historie og atmosfære at det nærmest tar pusten fra en, og samtidig en hjørnestein  i norsk industrihistorie. Ikke uventet at denne lokaliteten også danner en naturlig kulisse for NRK`s nye storsatsning om tungtvannssabotasjene. At de ønsker et samarbeid med oss settes høyt. Så nå jobbes det fremover med detaljer, så får vi se hva vi får til.

Det jobbes også med å få på plass gicleetrykk før jul. En unik smakebit på papir fra forestillingen, En Passant, med Randi Kristin Mossing`s vakre og sterke poesi, integrert i motiver fra samtidsserien. Nå jobbes det inbitt mot deadline, og jeg gleder meg til å se det endelige resultatet på trykk.

 

Men nå får oppdateringer og kontorarbeid ligge. Nå skal det males!!!

M

REISEFEBER...

Da er siste dagen på jobb før avreise. Et foreløpig regnskap er gjort, for min til tider imponerende tålmodige regskapsfører. De siste dagene har gått med på å regne om på  islandsk, bosnisk og cubansk valuta fra de siste turene, samt flittig bruk av google translator for å forstå hva i all verden jeg har brukt pengene på. Jeg skjønner godt at hun trenger et foreløpig utkast før neste valuta står for tur. Fokuset er fullstendig fraværende når det gjelder malingen, så det lille portrettet av den bekymrede afroamerikaneren fra min siste tur til New York får vente til jeg kommer tilbake. Ja, for maling er personlig, og jeg lar meg påvirke, og gjenspeiler dette i motivene mine om jeg vil det eller ikke. Nå skal bekymringene bli igjen hjemme, og jeg er klar for neste reise, om enn litt kortere denne gangen. Litt rekreasjon skal det også være plass til denne gangen.

I den siste tiden har jeg også gjort noen endringer. Jeg har valgt å gå ut av Galleri Ramfjord, og takker Elisabeth Ramfjord for tilliten til meg og min kunst. Det har vært en lærerik og spennende erfaring over mange år. Iogmed at jeg befinner meg i et såpass omfattende prosjekt som, En Passant, så ser jeg at det blir vanskelig å følge opp så godt som jeg gjerne skulle, og ønsker å fristille plassen min til unge talenter der ute som fortjener få den samme muligheten som jeg fikk i min tid.

Reisehatten og kameraet er nå pakket og jeg er klar for nye krumspring. Jeg satser denne gangen på å komme tilbake med spanske impulser og jeg gleder meg noe voldsomt til veien videre.

 

M

 

 

 

 

 

NYTT ÅR OG NYE FARGER...

Det har vært en hektisk tid. Full av jobbing for å få inn midler til prosjektet, En Passant, men også med tid til å sette på plass de riktige rollene.

Første møte med utøverne av Team, En Passant ble avholdt i Skien Kirke, som var fungerende møterom for test av samspillet og avgjørelsen av den endelige besetningen. Et vakkert og imponerende rom som ble fylt av spennende og inspirerende toner av fantastiske musikere som jeg har vært så heldig å ha fått med meg på laget og jeg gleder meg til at flere skal få ta del i den samme opplevelsen.

Foto: Randi Kristin Mossing

Foto: Randi Kristin Mossing

Jeg har satt av all tid jeg bare kan til prosjektet, så malingen har måtte lide under det en tid. Derfor konsentrerer jeg meg først og fremst om å jobbe jevnt og trutt mot en separatutstilling ved Haugesund  Billedgalleri i 2016, så får vi se hva annet som får plass underveis ved siden av prosjektet. Jobber for tiden med location til første forestilling og samtidig pilot til fremvisning for diverse fjernsynsstasjoner, så det er mange tråder som må samles.  I slutten av måneden har jeg et møte med Filmproduksjonsselskapet og samarbeidspartner, Mica Film for et eventuelt samarbeid med et annet renomert selskap i tillegg. Det blir spennende å se hva vi kommer frem til, og mer detaljert info følger når ting er på plass.

Hadde i uken som var igjen gleden av å ha besøk av en lydhør og inspirerende kunstklasse fra Høyskolen i Telemark. Det er rart å tenke på at det ikke mange årene siden jeg selv startet å male, og jeg blir mer og mer klar over at ting har gått i en rasende fart. Jeg har fått muligheter som få andre har fått fordi jeg har vært så heldig å ha mennesker rundt meg som har turt å satse på meg, og som har gitt meg mulighet til å komme ut i verden med arbeidene mine. Det varmer med lykkeønskninger og heiarop langs veien, og gjør de tøffe takene mulige. 

Noen ganger er målet så altoppslukende og adrenalinet så høyt at det er vanskelig å begrense seg. Sist uke ble det derfor ufrivillig en stopp og noen dager på sykehuset med låst nakke. Da er det godt å bli minnet på at det er rom for pauser, og at man er herre over egen tid. At smidigheten også skal gjelde en selv og ikke alltid alle andre. I dag har jeg fødselsdag, og som hvert år gir jeg meg selv en gave i form av valg som prioriterer vekst og gjerne en liten korreksjon i retningen jeg har hatt så langt. Samtidig har jeg da også en prisøkning på arbeidene mine, som jeg synes at både jeg, men også de trofaste kundene mine fortjener for å tørre å investere i det jeg lager ;)

 

Nå har frosten kommet og jeg reiser først til litt varmere Spania for å ta en pause etter en lang tid med avgjørelser og motbakker. En god venninne syntes det var på tide med et avbrekk, og jeg hadde vett nok til å si ja til denne fantastiske gaven. Klarer nok ikke helt å la være å jobbe, siden Spania er et land som spiller en vesentlig rolle i tematikken i prosjektet jeg holder på med, og fordi det er så mange potensielt vakre motiver som bare venter på å bli fanget. Men jeg skal gå saktere enn på aldri så lenge, og jeg skal nyte å ha fått ett år til på baken i en hverdag og liv jeg selv har valgt på godt og vondt.

Tusen takk til alle medsammensvorne!

M

 

TURNING TABLES OG EN PHOTOSHOOT...

I dag fikk arbeidet "Turning tables" en siste finpuss før jubileumsutstillingen på Galleri Ramfjord i Oslo. Samtidig var det et team fra NRK Østafjells på besøk. Å forklare konseptet rundt samtidsskildringen mens jeg fullførte arbeidet ble særdeles utfordrende, og jeg merket at jeg trives svært så mye bedre foran lerretet enn foran kamera. Det varte ikke så altfor lenge til man fant ut at jeg ikke var noen multitasker, men de holdt vennlig ut med meg ;)  Men nå er arbeidet fullendt og på vei til galleriet. Dagen bestod ellers av enda mer filming i forbindelse med arbeidet mitt, samt en fotoshoot sammen med fantastiske lokale statister som stillte opp på imponerende kort tid. Dyktige og engasjerte mennesker får meg til å slappe av, og det var morsomt igjen. Tusen takk!

 

Motivet, "Turning Tables" forteller om skjevheter og et økende klasseskille i det cubanske samfunnet, på tross av det strenge kommunistiske regimet basert på sosialistiske verdier. Samtidig er det en hyllest til en ny tid. Servicenæringen på Cuba er raskt voksende etter at landet i fjor åpnet for utreise for første gang på 55 år. Kelnerne er de nye "milionærene" og tjener på en dag ofte like mye som en kirurg eller advokat gjør på en hel måned. Tilliten til en stat som har styrt  med jernhånd og idealisme i over et halvt århundre svekkes gjennom ønsket om å overleve, og lar seg ikke lenger trøstes gjennom rasjoneringskort til månedlig forbruk. En ulovlig slaktet ku, myntet på fellesskapet gir høyere straff enn drapet på et familiemedlem og responsen blir deretter når jeg spør om det politiske engasjementet.. Jeg spurte en ung akademiker om hva han mener om om at mennesker blir fengslet på politisk grunnlag. Til svar fikk jeg, "-Vi er fattige. Får vi ett  ekstra egg i måneden så bryr vi oss ikke..."

Motivet, "Turning Tables" forteller om skjevheter og et økende klasseskille i det cubanske samfunnet, på tross av det strenge kommunistiske regimet basert på sosialistiske verdier. Samtidig er det en hyllest til en ny tid. Servicenæringen på Cuba er raskt voksende etter at landet i fjor åpnet for utreise for første gang på 55 år. Kelnerne er de nye "milionærene" og tjener på en dag ofte like mye som en kirurg eller advokat gjør på en hel måned. Tilliten til en stat som har styrt  med jernhånd og idealisme i over et halvt århundre svekkes gjennom ønsket om å overleve, og lar seg ikke lenger trøstes gjennom rasjoneringskort til månedlig forbruk. En ulovlig slaktet ku, myntet på fellesskapet gir høyere straff enn drapet på et familiemedlem og responsen blir deretter når jeg spør om det politiske engasjementet.. Jeg spurte en ung akademiker om hva han mener om om at mennesker blir fengslet på politisk grunnlag. Til svar fikk jeg, "-Vi er fattige. Får vi ett  ekstra egg i måneden så bryr vi oss ikke..."

Nå sitter jeg på kveldstid og har ingen ro. Det var en innholdsrik og samtidig utleverende dag. Det er så mye som avhenger av at andre ser det jeg ser. Jeg sitter igjen med følelsen av at det skulle vært gjort og sagt så mye mer. Jeg har "heldigvis" rundt tusen fotografier fra Bosnia jeg kommer til å gå gjennom før jeg gir meg for dagen. Igjen på jakt etter et uttrykk som treffer meg og en ny historie å fortelle..  M

PUST MED MAGEN...

Omsider tilbake i Norge igjen, og hverdagen melder seg. I hui og hast må jeg gjøre ferdig et bilde til en minnestund. Et oppdrag jeg ser på både som en ære og utfordring. Det går mange tanker gjennom hodet når du skal sette de siste dagene til noen på lerretet. En person som er elsket av noen skal bli borte. Man aner sårheten, og håpet som er der til det siste, selv om man jo vet. Jeg blir så redd for å såre med motivet mitt. Har aldri klart å male annet enn det jeg ser, og jeg er redd betrakteren ikke ser det samme som meg. I dette tilfellet går det godt, og minnestunden blir vakker. Jeg malte for noen få år siden min egen venninne før hun døde. Det er mye som kommer tilbake i en slik prosess.

I dag er dagen satt av til kontorarbeid, selv om jeg helst ville ha stått og malt. Store deler av det vi kunstnere gjør er å søke på alt fra utstillingssteder til midler, og møter må avtales.  Prosjektet, En Passant er oppslukende og tar det meste av min tid. Et sikkert for mange sinnsvakt men realistisk budsjett skal på plass, og med turnèen som gulrot i det fjerne er det ikke mulig å gi seg. Hvis man brenner for noe, er det rart hvor mye energi man har. Til man stuper, vil jeg tro.

Men i morgen blir det heldigvis atter en maledag. Et bilde skal klargjøres og leveres til en jubileumsutstilling ved mitt faste galleri innen søndag, og på mandag har NRK meldt sin ankomst på atelieret. Da trenger jeg bare et tjern å rusle rundt før jeg avslutter dagen, og jeg vet akkurat hvor jeg skal gå...  M

DE SISTE STRØKENE, OG PIKNIK I EN MINELAGT SKOG...

 

Så opprant dagen hvor alt skulle være ferdigstilt. Innsatsen rundt tørkingen av arbeidet viste seg å være fånyttes, selv om alle midler ble tatt i bruk. Jeg ble stående å male til den absolutt siste mulige timen. Morsk i blikket og klar for kamp til det aller siste. Det gjorde direkte vondt å gi det fra seg uten de lagene jeg vanigvis tilføyer. Allikevel ble det riktig for denne anledningen. Responsen var god, og nå skal det sammen med de andre arbeidene fra symposiumet på tur rundt i Bosnia på diverse utstillinger. Mitt første intervju med en bosnisk tv-reporter, som tydeligvis ikke var helt komfortabel med å ta det på engelsk, er også unnagjort :D, og selvføgelig ble det hele behørig feiret!!! 

Det har vært spennende å få være med på et slikt arrangement som så tydelig nyter stor respekt i Bosnia, og det gjør godt å se at kunst settes høyt i land, ikke fullt så preget av overflod som vårt eget.

   Her, fra et av visningsstedene i Sarajevo.

 Her, fra et av visningsstedene i Sarajevo.

HJEM...

Så er det siste dagen i Bosnia før avreise tilbake til Norge. Jeg har funnet en deilig liten hule av et hotel i Sarajevo, og unner meg en dag for kropp og sjel før hverdagen finner meg igjen. Hører på nyhetene at terroren nærmer seg Norge igjen... Uansett hvor mye faenskap som truer, så gleder jeg meg til å komme hjem igjen. Det er et fantastisk godt land å leve i, tross alt, og det kan nok være vanskelig for noen å måtte se.

Men man kan jo ikke bare jobbe.. Dagen før utstillingsåpningen ble vi tatt med ut i skogen på piknik. Inngjerdet  og avgrenset fra mineområdene langt inne i skogen ble vi budt på helstekt lam på spyd, baltisk musikk og Raki. En tradisjonell og svært så populær drikk... Her i følge med mine lystige bulgariske kolleger på vei tilbake fra laget.

Men man kan jo ikke bare jobbe.. Dagen før utstillingsåpningen ble vi tatt med ut i skogen på piknik. Inngjerdet  og avgrenset fra mineområdene langt inne i skogen ble vi budt på helstekt lam på spyd, baltisk musikk og Raki. En tradisjonell og svært så populær drikk... Her i følge med mine lystige bulgariske kolleger på vei tilbake fra laget.

ILDPRØVEN, OG ET BILDE TIL TØRK...

20.07.2014. Vi ble innkvartert på et lite OL-hotell i fjellene. Hotellet hadde ikke blitt brukt siden de olympiske lekene i -86, så det var litt "Shining" over det hele da jeg kom hit. Selv om standarden var lavere enn det som er snittet i resten av Europa, tenkte jeg at dette kunne jeg bli vant til, så lenge maten er god og det er stille om natten. Vi installerte oss dagen etter den offisielle åpningen i storstua med staffeliene våre. Det var for meg fullstendig uvant å male sammen med andre, men hadde satt meg fore å ta det som en utfordring, og som en mulighet til å lære fra kolleger. Lite visste jeg at det allerede var treningsleir for et nasjonalt fotballlag, så de første dagenes maling ble en absolutt ilddåp for en som skyr andre under arbeidsprosessen. Ikke bare måtte jeg ta de første nølene skrittene i prosessen foran kolleger, men til tider også forholde meg til at et halvt fotballlag ble sittende å se på mens jeg arbeidet. Tror nå at jeg er kurert for det meste... De første dagene var svært så intense. Det ble mye fokus på å komme i gang, og gjøre mest mulig innefor den tidsrammen vi har. Det ble både opp med fuglene, og i seng "etter barne-tv". Tredje dagen vurderte jeg sterkt å ta en dusj på morgenen, for eimen av terpentin var blitt påtagende, men bestemte meg for å gå til bassenget i nabohotellet senere på dagen. Derfor var gleden desto større da kamerateamet dukket opp og begynte å filme oss... Plutselig  visket noen meg i øret at Bosnias kulturminister stod ved siden av meg. En advarsel litt tidligere kunne kanskje ha vært på sin plass...  Kulturministeren viste seg å være svært så hyggelig, og etter en malingdryppende håndhilsen, ble vi sittende å snakke sammen. Kamerateamet ga seg ikke, så jeg satser på at dette kun sendes i Bosnia ;)

 

TIL TØRK...

Nå er det innspurt i Jahorina. Jeg har laget en hovedskisse, men trenger en tørr flate for å kunne lage neste lag, og jobbe med dybden i bilde. Jeg har forstått at metoden jeg bruker egner seg dårlig for arbeid i land med høyere luftfuktighet enn Norge. Heldigvis har jeg greie kolleger som hjelper til med å bære når vi må ta solen til hjelp. 


JAZZ

Etter de mange dagers fortvilet forsøk ble det klart at det ikke ville bli noen trykking av grafiske trykk med det første. Arrangørene av symposiumet har gjort sitt ytterste for å få det til, men materialnød satte en stopper for de fleste forsøkene. Siste instans ble et trykkeri i Bankaluka, som på sikt vil være behjelpelig. Får nå håpe at vi får det til før jeg reiser. Det var svært tungt å måtte innfinne seg med at jeg ikke fikk fulgt den opprinnelige planen, etter løfter om produksjon fra Akademiet for Kunst i Sarajevo, fordi de ikke hadde materialene som skulle til, og fordi trykkeren på den annen side tilsynelatende ville ha betalt ferien sin.. av meg av alle.  Frustrert reiste jeg opp til en liten ranch på utsiden av Sarajevo. Jeg fikk låne araberhesten Zachra. En jente som ville opp og frem, og syntes det var ytterst kjedelig å ligge bak førerhesten hele tiden. Noen ganger vil man bare løpe og løpe... Jeg gjorde mitt beste for å holde oss begge i skinnet, og ikke løpe fra sinkene ;)   Det var fantastisk å stå på toppen av åsen over Sarajevo og føle at langt der nede ble problemene liggende igjen. Å avfinne seg med at man ikke alltid får til ting som man gjerne vil, og senke skuldrene for en stund.

DA er det klart for siste natt i Sarajevo. Er bedt på jazzclub med Vanja. En svært så snakkesalig Kroate, som så mange andre  ikke synes å se fremtiden her lenger. Som mener at den eldre generasjonen henger fast i hatet fra krigen. At krigen fremdeles er et betent sår som opprettholdes i hverdagslige handlinger og det tvungne samarbeidet mellom folkegruppene. Men nå er det bare jazz som gjelder,  i en siste kveld i en by som ulmer og syder, på trass under Ramadanen.

 

 

MISSING YOU...

Dag 6, Sarajevo

Uken i Sarajevo startet med en invitasjon til premieren for filmen, "Missing you". En film om savnede mennesker, fra krigs- til zunamiofre, og de som ble igjen. Fortsatt søkende og frustrerte over regjeringens manglende tiltak.  Fremdeles er det utav 40.000 ofre fra krigen i Bosnia, over ni tusen personer som fremdeles er savnet. Familier og søkende oppsøker den dag i dag nyåpnede massegraver for å lete etter sine. En tematikk som skapte dramatikk og oppstand i debatten etterpå. Jeg satt selv storøyd og fulgte med på scenene som utspant seg. Beveget over å kunne føle på historiene uten å være direkte rammet selv. På et tidspunkt ble vi alle i salen tilsnakket som pårørende, og jeg følte meg plutselig skyldig i å være så priviligert, i en sal hvor nær sagt alle andre hadde mistet noen. Lommetørkelet mitt brant i lommen, ved siden av den gråtende sidemannen min...

Jeg har nå endelig begynt å jobbe. De siste dagene har gått med på å finne passende locations for nye motiver. Iogmed at solen står så høyt på himmelen nå på sommeren, og jeg er avhengig av lavt lys til speilingene mine, så ble det endel frustrasjon før jeg fant både riktig sted og klokkeslett for motiver.

 Hadde så en flott prøvephotoshoot med vakre Marija, som storkoste seg som utagerende og interaktiv modell for en dag, og la listen for fremtidige sessions.

Model: Marija Tausan       Photo: Merete Løndal

Model: Marija Tausan       Photo: Merete Løndal

Nå er det blitt natt i Sarajevo. Det er varmt og klamt, og varsler torden, og jeg er som vanlig våken og hvilesløs...  Vanskelig å sove med så mange inntrykk, men jeg skal skisse mitt første utkast på litografistein i morgen på akademiet, og da må jeg være klar og uthvilt. Jeg får gi meg for nå.  

M

 

SARAJEVO

Miljacka, a room with a view

Miljacka, a room with a view

Klokken er snart tre på natten, og ute høres bønneropene fra moskeen. Jeg er stuptrett, men første dag i et hvert nytt land fortjener en egen nedtegnelse. Dette er dagen hvor alt kan gå riktig eller helt galt og hvor kortene legges for resten av oppholdet, hvor alt er nytt og ferskt, fra nye dufter til nye kulturer og gamle historier som følger i kjølvannet av disse. Jeg ble svært så hjertelig tatt imot på flyplassen av arrangøren for symposiumet og hans engelsktalende sønn. Nå har jeg blitt innkvartert i Sarajevo, i gåavstand til den historiske delen av Sarajevo og Akademiet for Kunst, hvor jeg skal oppholde meg de neste to ukene. Jeg har flyttet inn hos Maja, som er journalist, og jobber utelukkende med krigsforbrytelser i forbindelse med Bosnia-krigen og oppløsningen av tidligere Jugoslavia. Maja drikker ikke vannet fra springen, selv om vannet visstnok sies å være blant det reneste i Europa. Det flyter så mye i vannet etter krigen, sier hun, men det er sikkert greit nok... og da spør jeg ikke mer. Det er så mye å ta innover seg. Og det begynner alltid med de små tingene. Fra å vite hvor mange kyss man skal gi ved hilsener, som er to for innbyggere i Sarajevo, med mindre de er serbere(som selvfølgelig også bor i Sarajevo). Da er det visstnok tre kyss, til hvordan man kler seg.  Av aktelse for at det er måneden for ramadan kler man seg litt mer respektabelt. Ingen sier noe om hva du bør eller ikke, men du vet, senest etter en hel formiddag i shorts at det er noe som ikke stemmer :D Regjeringen, bestående av representanter for bosnierne, serberne og kroatene bytter på å styre landet hver sjette måned, og gjør sport i å ikke enes, og samtidig klarer de etter en brutal krig å leve i fred side om side...  Hver eneste dag demonstreres det over landets elendige økonomiske styring, og samtidig er de gjestfrie og rause på det de har. Et paradoks av et land, og jeg er spent på å se mer.

En daglig demonstrasjon sett gjennom en plakat, tilhørende utstillingen og samtidsskildringen om Sarajevo fra 1914-2014.

En daglig demonstrasjon sett gjennom en plakat, tilhørende utstillingen og samtidsskildringen om Sarajevo fra 1914-2014.

Dagen i dag har hovedsakelig gått med til forberedelser av fremtidig trykking. Jeg har sett flotte lokaler for fremtidige utstillinger i forbindelse med Symposiumet, og etter møter med Akademiet for Kunst viste det seg at akademiet hadde langt mer materialer en tidligere antatt. En assistent eller to er også for hånden. Nå har jeg kjøpt papir egnet for trykk, og det er bare én gjenstand som mangler til trykking. "Høyeksplosiva" fra Tyskland kan strykes fra listen. I forkant av reisen mente de at vi fikk ta det litt etterhvert. Det ordner seg, sa de. Hm... Så langt ser det ikke så verst ut

The Academy of Art, Sarajevo

EN OPPSTART, OG EN NY REISE BEGYNNER...

Da er internettsiden oppe og går, med hjelp fra fantastisk tålmodige venner. Punkt én på listen over ting å gjøre før avreise kan hukes av, og det føles godt. Jeg har blitt invitert til å være med på INTERNATIONAL ART SYMPOSIUM JAHORINA i Bosnia og jeg gleder meg til å fokusere mer på kunst og læring en måneds tid, og å kunne legge direktørhatten på hyllen for en stakket stund.. De siste månedene har for det meste gått med til å jobbe med prosjektet og forestillingen, En Passant. en forestilling jeg har svimlende intensjoner med, men fremdeles er det en lang vei igjen.

Så istedenfor å male har det for det meste vært jobbing rundt presentasjon av konseptet.  Nylig bar det frukter i form av et fremtidig spennende samarbeid med filmproduksjonsselskapet, Mica Film, som vl følge turneen når den tid kommer. Utrolig godt å brenne for det samme, og ha felles vyer. For det kunne jo selvfølgelig ha vært riktig så ensomt med disse store ambisjonene. Nå vil de neste dagene gå med til å lage de siste skrivene rundt prosjektet, som skal sendes ut før høstens budsjetter legges. Så får vi krysse fingrene og se hva som skjer.

Jeg nevnte for managementet av symposiumet at jeg godt kunne tenke meg å lage grafikk i forkant av oppholdet, siden jeg nå først gjester landet. Jeg liker at motivene mine, som omhandler historier og menneskeskjebner får et preg av en annen kultur. Noe som gjerne skjer i samarbeid med nye kolleger fra andre nasjoner. Å gjennom et samarbeid komme frem til en felles ny historie som tilføyes bildet gjennom en annens tolkning synes jeg er en spennende tanke.  Nå har de utrolig nok klart å få meg inn på Akademiet for Kunst i Sarajevo, og spanderer gjestfritt husvære under oppholdet mitt i Bosnia. Jeg er imponert og beæret. Siden det er svært så vanskelig å få tak i materialer i Bosnia, så skal de bestilles via Tyskland. De fleste av de tyske firmaene leverer dessverre ikke til Bosnia,  så da kom forslaget om å sende materialene med "en eller annen" på bussen, siden det var snakk om lett flambare og til dels ekslposive emulsjoner som kunne bli litt vanskelig å få med seg på flyet fra Norge…  Lurer litt hvordan dette skal gå.

Nå må jeg virkelig  begynne å pakke til turen snart, men så står det jo et maleri og roper på meg..